En prosess med intens offentlig debatt

Innlegg v/ Arild M. Bakke

Forfatningsdomstolen (HCC) har gitt sin velsignelse til en ny lov om kjønnsbasert vold. Denne loven ble vedtatt av parlamentet og senatet i desember 2019, og denne uken har altså HCC erklært at loven er i overenstemmelse med gjeldende grunnlov og internasjonale konvensjoner signert av Madagaskar.

Dermed har landet fått en lov som skal forebygge og straffeforfølge ulike former for kjønnsbasert maktmisbruk og seksuell trakassering. Dette har imidlertid ikke skjedd uten sterke meningsytringer og intens offentlig debatt. Adventstiden 2019 var preget av heftige diskusjoner om lovens egentlige intensjon og lovtekstens relevans for spørsmålet om samkjønnede ekteskap.

Et stort samfunnsproblem

Førstedame Mialy Rajoelina, som har engasjert seg sterkt i kampen mot seksuell og kjønnsbasert vold som ambassadør i FNs befolkningsfond (UNFPA), har vært aktiv i kulissene. Ifølge avisen Midi sier hun følgende om forfatningsdomstolens erklæring: «Dette er en stor seier for kvinners rettigheter og for barn som er utsatt for urett. Dette vil bidra til at skyldige ikke lenger går fri, og at det blir mere sosial rettferdighet».

Mialy Rajoelina legger ikke skjul på at kjønnsbasert vold er et stort samfunnsproblem på Madagaskar. Hun var tydelig på dette da hun deltok på en internasjonal konferanse i Oslo i mai 2019, og hennes vurdering bekreftes av landets aviser. Gazette de la Grande Ile henviser til en demografisk undersøkelse (utført i 2008-2009) som avslørte at 32% av gassiske kvinner mener at mannen har rett til å slå sin ektefelle eller partner hvis han har grunn for det. Avisen Midi referer til en annen undersøkelse som avdekker at 30% av gassiske kvinner har vært utsatt for vold i familien og at 11% har vært utsatt for seksuelt misbruk.

Straffelovens innhold

Den nye loven vil fungere som et juridisk rammeverk i møte med kjønnsbasert vold og misbruk. Ifølge Midi har Madagaskar nå fått en lov som setter standarder for forebygging, straffeforfølgelse, økonomisk oppgjør til ofre og rettsvern for sårbare mennesker.

Innledningsartikkelen sier at loven har til hensikt å omfatte «alle voldelige handlinger rettet mot en annen person av kjønnsmessig karakter, som forårsaker eller kan forårsake fysisk, seksuell eller psykisk skade eller lidelse, enten det skjer i det offentlige rom eller i den private sfære».

Den nye straffeloven har totalt tjueto artikler, og den er klar på hva slags handlinger som skal straffeforfølges. Det tales om psykisk undertrykkelse av det annet kjønn, seksuell trakassering, seksuelt misbruk, seksuell tvang, nedarvede tradisjoner som er skadelige for relasjonen mellom kjønnene, ekteskapsvold, hallikvirksomhet, incest og pedofili.

Den nye loven fastslår at personer som blir dømt skyldige for alvorlig kjønnsbasert vold, kan straffes med to til fem års fengselsstraff, foruten at de kan få bøter på to til fire millioner ariary (omlag 5.000 Nok til 10.000 Nok).

Ulike former for trusler om represalier for å forhindre straffeforfølgelse eller økonomisk oppgjør, enten det skjer overfor et offer, dets familie eller vitner til vold og trakassering, omtales som straffbare krenkelser. Dette har en strafferamme på inntil to års fengsel, foruten en bot på inntil fem hundre tusen ariary (omlag 1.250 Nok). En bot innenfor den sistnevnte størrelsesorden kan også gis for kjønnsbasert trakassering, for eksempel når en persons verdighet blir utfordret av seksuelt ladede tilnærmelser av en person i en maktposisjon. Hvis denne typen seksuelle trakasseringer gjentar seg over tid, i en klart krenkende og undertrykkende form, kan dette straffes med inntil tre år i fengsel og med en bot på inntil én million ariary (omlag 2.500 Nok). Ifølge lovteksten kan en person også bli bøtelagt for å ikke gi sin ektefelle sin naturlige andel av inntekter og økonomiske ressurser.

Heftig offentlig debatt

Det var en heftig debatt rundt det nye lovutkastet i perioden frem til jul i 2019. Debatten ble på sett og vis først lagt død, da den reformerte kirkepresidenten, Irako Ammi Andriamahazosoa i Jesu Kristi Kirke på Madagaskar (FJKM), på lillejuleaften gratulerte landets lovgivende myndigheter med vedtaket om den nye loven. Tre dager tidligere hadde den samme kirkepresidenten gått kraftig ut mot den nye straffeloven, da han hevdet at loven la premisser for å godta homoseksuelle handlinger og samkjønnede ekteskap. I mellomtiden hadde FNs stedlige representant på Madagaskar, Violette Kakyomya, forsvart lovteksten i det offentlige rom, ved å definere begrepet «gender» og å fastslå at loven ikke sier noe om samkjønnede ekteskap. Hun oppfordret folk til å lese teksten selv, og understreket at «hver eneste familiefar, hver eneste bror, alle døtre, ja, hver eneste samfunnsborger bør verdsette og hylle at en har fått på plass denne loven».

Usikkerheten rundt loven ble på sett og vis skapt av parlamentarikerne selv. Lovutkastet ble ved første gangs behandling i parlamentet nedstemt, med den begrunnelse at loven er uklar når det gjelder spørsmålet om samkjønnede ekteskap. Det viste seg imidlertid at en rekke av parlamentarikerne måtte innrømme at de ikke hadde lest lovteksten skikkelig. Da de noen dager senere hadde satt seg inn i hva de forskjellige artiklene faktisk sier, kunne et solid flertall vedta loven. Allerede samme dag ble loven også vedtatt av senatet.

En annen kompliserende faktor var at det ble sendt et videoklipp på sosiale medier samme dag som vedtaket i de to lovgivende institusjonene ble kjent. Videoen var tatt opp i et kirkerom, og den viste to høyt profilerte personer i det gassiske samfunn som har frontet homofile parforhold og retten til kjønnsskifte. Dette noe spesielle mediebudskapet forårsaket en storm på sosiale medier. Videoklippet ble tolket som et seiersrop for innføring av samkjønnede ekteskap, og dette var nok en medvirkende årsak til at kirkepresident Irako Ammi Andriamahazosoa lot seg engasjere i det offentlige rom. I sin erklæring oppfordret han landets lovgivende myndigheter til aldri å godta nye ekteskapsformer, og han gav også et sidespark til «liberale teologer og internasjonale organisasjoner som er engasjert i menneskerettighetssaker». Denne kritiske holdningen til internasjonale aktørers omfattende bruk av begrepet «menneskerettigheter» er ganske vanlig i kirkelige sammenhenger på Madagaskar. Det er en tendens til istedet å fokusere på «menneskeverd» og «likeverd».

Avklarende

Debatten i dagene før jul – som kunne registreres på alle kanaler og i alle slags rom – var avklarende. Meningsutvekslingene fikk frem hva som var den nye lovens intensjon og innhold, nemlig å sette nye standarder i kampen mot kjønnsbasert vold og trakassering. Videre var landets lovgivere tydelige på at de ikke har planer om å innføre en ekteskapsordning for samkjønnede. Dessuten avdekket debatten at hverken politikere eller kirkelige talsmenn tar til orde for rettsforfølgelse av de som lever i homofile eller lesbiske parforhold. Selv da kirkepresidenten i FJKM advarte sterkt mot å gi et juridisk rammeverk til samkjønnede forhold og homoseksuelle handlinger, presiserte han at folk må ha lov til å leve annerledes enn det kirkens lære foreskriver i samlivsetiske spørsmål.

Den offentlige debatt på Madagaskar i den senere tid har altså vist at ledende samfunnsaktører på øya, har en noe annen tilnærming til homoseksuelle handlinger enn det en finner i land som Uganda og Tanzania. Spørsmålet om kriminalisering har vært fraværende, i hvert fall i det offentlige rom.

Det er prisverdig at det nå er kommet på plass en straffelov, som gjør det mulig å ta et oppgjør med kjønnsbasert vold og trakassering i hjem, skole, kirke, arbeidsliv, ja, i samfunnet i sin helhet. Nå har landet en lov som gjør det mulig å forebygge så vel som å straffeforfølge ulike former for seksuelt misbruk og kjønnsbasert undertrykkelse. Det er å håpe at dette vil føre til mindre vold og krenkelser i relasjonene mellom kjønnene.

Arild M. Bakke 14.01.2020