Nå har vi fått pavebesøket litt på avstand. Bilistene kan igjen kjøre ganske fritt i hovedstaden Antananarivo, uten å måtte ta lange omveier. Barna er tilbake i klasserommene etter noen dager ekstra med skoleferie. Katolske pilgrimer fra hele landet er reist til sine respektive hjemsteder. I løpet av dagene 6. til 8. september var det nesten unntakstilstand i hovedstaden. Byen ble satt helt på hodet på grunn av pavebesøket.
God forberedelse og organisering
Veier ble stengt for vanlig ferdsel der pave Frans skulle komme i sin spesiallagde, gassiske Karenjy-bil. Store folkemengder stod langs gatene for å få et glimt av paven. Det var kommet pilgrimer fra hele Madagaskar og fra naboøya La Reunion. Landets statsoverhode og politiske myndigheter la alt annet til side for å gi paven og hans følge et velorganisert og uforglemmelig opphold. Landets katolske president, Andry Rajoelina, var sammen med paven ved minst fem forskjellige anledninger under det tre dager lange programmet.
Flere aviser sier at forberedelsene og gjennomføringen av pavebesøket viser at landets myndigheter og ulike bedrifter har kapasitet til å gjøre en imponerende innsats når viljen er til stede. Det var ikke de sedvanlige strømbrudd under besøket, og vann- og elektrisitetsvesenet JIRAMA klarte å sikre ekstra vann- og strømforsyninger til det store uteanlegget på Soamandrakizay. Mange veistrekninger ble rehabilitert, og gjennom Alarobia ble det bygd ny firefelts vei.
Plutselig ble det god avfallshåndtering, og det ble satt opp mange nye toaletter. Store skjermer og gedigne lydanlegg sikret at omlag en millioner tilstedeværende på søndagens messe, fikk med seg det meste av det som skjedde. Mennesker som ble syke i den store folkemengden, ble skikkelig ivaretatt av helsepersonell. Ikke minst bidro tusenvis av politikonstabler, gendarmer og utkommanderte soldater til ro og orden i hele hovedstaden. Avisen La Gazette de la Grande Ile omtaler myndighetenes ekstraordinære evne til å få til ting i forbindelse med pavebesøket som «et mirakel», og avisen uttrykker håp om at dette mirakelet også vil sette spor videre.
Enestående punktlighet og gjennomføring
Paven selv hadde et enormt apparat rundt seg. I lang tid før Romas biskop besøkte Madagaskar la hans nære medarbeidere detaljerte planer for forflytninger og ulike programposter, i nært samarbeid med den nasjonale katolske kirke og gassiske myndigheter. Ulike arrangementer kunne begynne presist på det tidspunkt som var blitt annonsert. Videre hadde paven mange sikkerhetsvakter i passelig avstand til ham til enhver tid. Kardinaler, biskoper og prester gav deres øverste kirkelige overhode all den assistanse han trengte. Talene var tilsynelatende skrevet i god tid, og oversatte versjoner forelå på flere språk allerede mens talene ble holdt.
Vatikanet sitt eget kringkastingsselskap og et større korps med katolske mediefolk leverte fortløpende reportasjer, samtidig som de bisto journalister og ulike mediebedrifter fra hele verden. Det var visstnok sytti journalister og kamerafolk i samme fly som paven, og det ble arrangert pressekonferanser like etter hver flyavgang på rundreisen til Mosambik, Madagaskar og Mauritius.
Ingenting var overlatt til tilfeldighetene i det tre dager lange maratonprogrammet på Madagaskar. Selv hilsener og gaveoverrekkelser skjedde etter en nøye forberedt plan, og den store messen på søndagen var således ferdig på under to timer. Allerede tre kvarter før messen skulle begynne på Soamandrakizay, kunne paven starte sin festreise gjennom den store folkemengden på godt bevoktede veier innenfor utendørsanlegget.
Pavens posisjon og popularitet
Det er interessant at en 82 år gammel pave hylles av unge mennesker på samme måte som et popidol, og det er tankevekkende at landets myndigheter gir paven større oppmerksomhet enn det noen annen internasjonal leder ville ha fått. Pave Frans ble i henhold til diplomatisk protokoll tatt imot som Den katolske kirkes øverste leder så vel som statsoverhode, men ikke minst fikk han oppmerksomhet rundt sitt sosialetiske budskap.
Grytidlig søndag morgen begynte folk å bevege seg til fots fra ulike deler av Antananarivo for å rekke frem til Soamandrakizay i god tid. Klokka 7.30 hadde folk flest, så vel som ministre og ambassadører, inntatt sine plasser. Selv om det ble mye venting, i til dels kraftig vind, viste folk entusiasme og mye utholdenhet. Mange katolikker uttrykte at dette var en ekstraordinær hendelse som de bare måtte ha med seg. Messen var ferdig før klokka 12.00, men folk måtte vente i inntil tre timer før de endelig kunne loses ut av utendørsanlegget gjennom fire forskjellige utganger.
Pave Frans bygger bro mellom katolikker og muslimer. Han har tatt en rekke initiativ de siste årene for å komme muslimer i møte. På mottakelsen på presidentpalasset Iavoloha møtte jeg en av de muslimske lederne på øya som var opptatt av at også det muslimske fellesskap må ta ansvar for å bygge fredelig sameksistens. Han fortalte at muslimene i Antananarivo i solidaritet hadde overlevert mye mat til de mange katolske volontørene som tok ansvar under pavebesøket. Videre fortalte han at to hundre muslimer hadde meldt seg som frivillige medarbeidere til utendørsmessa på Soamandrakizay. Det siste ble også bekreftet av andre kilder.
Høydepunkter under besøket
Det absolutte høydepunktet for paven var nok besøket på det diakonale senteret Akamasoa. De fattiges håpsbærer fikk møte tusenvis av marginaliserte, som har fått nytt liv og håp gjennom det sosiale arbeidet til pater Pedro, pavens landsmann og tidligere elev. Omlag 8000 barn og unge på senteret hadde en fargerik og fantastisk oppvisning, og en sang var skrevet spesielt for anledningen på spansk.
Paven kalte Akamasoa for «Barmhjertighetens smykke». Og han viste sin humoristiske side når han fortalte at pater Pedro, som kom til Madagaskar første gang for nesten femti år siden, er en person som «ikke liker å kaste bort tid på teoretiske studier».
De mest elektriske scenene under pavens besøk utspant seg nok på karmelittklostret på Ampasinimalo. Pavens hånd ble kysset, det ble viftet med små flagg, og stor begeistring lyste i ansiktene til nonnene.
Mellom tradisjon og fornyelse
På en rekke områder bringer paven videre gammel katolsk tradisjon. Bønn til Maria og hyllest av relikvier skjer i kjent stil. I pavens tale på ungdomsmøtet lørdag kveld var tradisjonell mariologi sterkt fremme. Da paven rapporterte fra rundreisen i det sørlige Afrika på et større arrangement på Petersplassen dagen etter sin hjemkomst, avsluttet han sin rapport med følgende vitnesbyrd: «Jeg kom tilbake til Vatikanet seint i går kveld. Helt fra jeg startet min reise og frem til min tilbakekomst har jeg vært nær Jomfru Maria, for at hun skulle ledsage meg på min reise som min Mor, og for at hun skulle si meg hva jeg skulle gjøre og beskytte mine taler og handlinger. Ved hjelp av Jomfruen har jeg hatt selvtillit» (se https://www.youtube.com/watch?v=lkhG4nhaDio fra 21.43 til 22.19).
Paven besøkte spesielt kapellet til minne om Madagaskars nasjonale helgen Victor Rasoamanarivo. På søndagens store utendørsmesse hadde relikvier fra dette kapellet blitt flyttet til det provisoriske alteret. Tidlig i messen var paven en tur bortom kisten med relikviene, og han øste i ærbødighet røkelse over stedet.
Pavens taler gav mye plass til verdispørsmål, kamp mot fattigdom, kristent fromhetsliv og tjeneste i kirke og samfunn. Det var relativt lite Kristusforkynnelse. Hovedtemaet for besøket var «Fred og Håp», og en protestantisk tilhører skulle nok ønske at det var mere frigjørende og evangelisk forkynnelse om freden og håpet i, hos og ved Jesus Kristus.
Det som slår en kanskje aller mest er katolikkenes evne til å engasjere og begeistre unge mennesker. Her har det skjedd en enorm og oppsiktsvekkende fornyelse de siste tjue årene. Ungdommer involveres i den liturgiske utførelse, og kirken er frimodig med å slippe ungdommene til med sine danser, rytmer og uttrykksformer. Selv fikk jeg tårer i øynene da jeg fikk oppleve på nært hold det ekstraordinære og spektakulære ved at et stort antall unge gassere kunne synge og danse ved hjelp av tradisjonelle rytmer, ikledd regionale stammedrakter, under messa på søndagen. På dette området ligger katolikkene foran de store protestantiske kirkesamfunnene på øya, og det er helt tydelig at denne fornyelsen ivaretar ungdommenes behov og ønsker. En ung, katolsk kvinne, som satt ved siden av meg under gudstjenesten, fortalte med begeistring at hennes kirke har fått en ungdommelig og frisk stil.
På ungdomsmøtet i utendørsanlegget på lørdag kveld hadde to unge mennesker vitnesbyrd om deres liv. Disse vitnesbyrdene var nok skrevet ned i god tid, og paven bygde opp hele sin tale med utgangspunkt i livshistorien til de to bidragsyterne.
Sosiale spørsmål og pedofili
Den katolske ukeavisen Lakroa gjør et poeng av at Madagaskar er inne i sitt sekstiende år med uavhengighet, og at republikken Madagaskar fikk besøk av pave Johannes Paul II i sitt trettiende år med frihet og av pave Frans i sitt sekstiende år med selvstyre. I denne sammenheng utfordrer Lakroa til kritisk refleksjon rundt den negative utviklingen i landet. Avisen presenterer tørre fakta. Da Johannes Paul II besøkte landet i 1989 hadde gjennomsnittsgasseren 491 dollar å leve av på årsbasis, mens det tilsvarende tallet for Kina visstnok skal ha vært 409 dollar. Selv om dollarverdien har falt mye de siste tretti årene, så har gasserne i gjennomsnitt bare 440 dollar til disposisjon i 2019 når pave Frans avlegger landet sitt besøk. Kina, som lå litt etter Madagaskar i 1989, kan derimot vise til en økning på tjue ganger, hvis en regner i dollar.
I sine taler hadde paven et sterkt sosialetisk budskap. Da han talte til landets politiske toppledelse, det diplomatiske korps og ledere i det sivile samfunn tordnet han mot alle former for ekskludering og undertrykkelse av mennesker. Paven kommuniserte at fattigdom ikke er en del av Guds plan, og at fattigdom er en form for sosial ekskludering. Han henstilte landets ledere til å inkludere hele landets befolkning i sine prosjekter og planer, og å jobbe for «sosial rettferdighet» og «integrert utvikling». I denne sammenheng tok han også et sterkt og tydelig oppgjør med korrupsjon.
Pavens tale på Iavoloha gav også plass til det gassiske begrepet «fihavanana», som betyr fredelig sameksistens, forsoning og åpne relasjoner. Han oppfordret folk til ikke å la seg drive av egne ambisjoner og interesser, og i stedet ha fokus på fellesskapets beste. I denne sammenheng var han også innom landets store miljøutfordringer. Han utfordret den gassiske filosofi rundt «fihavanana», og formidlet en forståelse hvor også biodiversiteten er inkludert. Menneskene må, ifølge paven, lære seg til å leve i god harmoni med naturen rundt seg.
Paven tok et kraftig oppgjør med brenning av skog, ukontrollert skogshogst og det å gjøre profitt av sjeldne og endemiske dyrearter. Nettopp dette sterke miljøbudskapet var kanskje det mest overraskende i hans tale, selv om hans engasjement for miljøet også er kjent fra andre sammenhenger. President Andry Rajoelina gav et personlig og sterkt løfte i sin tale ved samme anledning, da han proklamerte at han vil ta ansvar for å gi det gassiske folk en bedre og lysere fremtid.
Så langt jeg har kunnet registrere, ble ikke pedofili nevnt spesielt i pavens taler på Madagaskar. Men avisen La Gazette de la Grande Ile har i lengre tid prøvd å få oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. Avisen mener å vite at pedofili er et stort problem også i Den katolske kirke på Madagaskar, og den har hatt til sammen nitten artikler om en navngitt pater på Antsirabe de siste to månedene. Pateren skal ifølge avisen i mange år ha foregrepet seg på mindreårige skolejenter. Avisen mener også å vite at han bruker sitt fond med støtte fra franske givergrupper til å kjøpe seg velvilje hos fattige jenter. Han skal visstnok også gjennom mange år ha korrumpert politi- og rettsvesen på Antsirabe, slik at alle klager og anmeldelser er blitt lagt til side. Det merkelige er at Den katolske kirke på Madagaskar ikke har gitt noe offentlig tilsvar i denne saken, men avisen sier at den har informasjon om at pateren er satt ut av tjeneste på grunn av mediekjøret.
Den katolske bispekonferansen på Madagaskar har de siste seks-syv årene levert en rekke hyrdebrev om sosial urettferdighet, undertrykkelse, korrupsjon, miljøødeleggelser, manglende forsoningsvilje og politisk vanstyre. Besøket til paven vil nok inspirere biskopene til å fortsette å tale klart og tydelig om landets sosiale og politiske utfordringer.
Arild M. Bakke 14.09.19, revidert 16.09.19